Siri Halle

Siri Halle / Kurs trening og skikurs / Lille Paradis / Vakre Varna / Sporet fanger / Comebacket på ski / Min verden / Galleri / Sang

Siri Halle
* CV
* Artikkelarkiv
* Kontakt

Skikurs
* Trening for din bedrift hele året
* Skikurs for vinteren
* Støtt samtidig Right To Play

Bulgaria
* Hvorfor jeg valgte Bulgaria
* Vakre Varna
* Leiligheten "Lille Paradis"
* Utflukter fra Varna
* Bulgaria Linker

Boken "Sporet fanger"
* Artikler om Sporet fanger
* Kjøpe boken Sporet fanger

Tema
* Foredrag og kurs
* Galleri - mine malerier
* Jeg synger på urdu
* Fra studio i Pakistan
* Dramatisk havseilas

Ski
* Hvorfor jeg valgte comeback
* Rar åpenbaring i skiklisteret
* Treningsøkt i Jerusalem
* World Cup i Davos - 14 år etter
* Resultater

Min verden der ute
* Pakistan
* Palestina
* Malawi
* Sør-Korea

Lørdag 12.04.2008 Dagbladet.

KRONIKK. Skrevet av Siri Halle
Bilde tatt av Dagbladet. Jørn Moen

Jon Idar Jensen skrev i et leserinnlegg 30.04 om tafattheten fra idrettsutøvere og idrettsledere. Jeg forstår hans frustrasjon, og jeg forstår utøverne. Jeg vil her prøve å forklare noe av det som jeg tror ligger bak en slik stumhet.

Et illustrerende eksempel. I fjor vinter gikk en serie om 80-tallet på NRK1. Hvert år hadde sin episode. Kjente personer, som var med og satte agendaen i offentligheten det året, ble intervjuet. Der var kulturpersonligheter, politikere, idrettsutøvere og flere. Da de kom til året 1984 var OL i Sarajevo et tema, og naturlig nok var helten derfra i studio. Dette var også det året da Bruce Springsteens «Born in the USA» var på topp på hitlistene i vår vestlige verden, en sang om amerikanernes kontroversielle krigføring. «Sent to kill the yellow man» (ref. Vietnam), sang Springsteen. Protesten engasjerte folk, særlig ungdom. Hvordan det satte preg på dem, som unge det året, fortalte de andre personlighetene om i programmet. OL-helten derimot fortalte om «Ja, det var en kjempekul hit».

Jeg satt igjen med en oppgitthet på vegne av toppidrettsmiljøet jeg levde i som utøver på 80- og 90-tallet, men også fra de siste par åra hvor jeg igjen har levd som toppidrettsutøver. OL-helten i våre hjerter var en del av et miljø som er nærmest uforandret i dag. I vår toppidrettsverden er idretten sentrum, og her dreier det seg om det ene: Prestasjonen. Den forteller hvilken verdi du har som menneske, hvor populær du er, respekten du nyter hos andre, opplegget du får tilgang på og mer. Dette angår oss sterkt, og temaene som diskuteres angår prestasjonene og menneskene bak prestasjonene, alt relatert til idretten. Her blir verden utenfor fremmed, og vi holder oss selv oftest utenfor den offentlige debatt som foregår utenfor idretten. Vi i miljøet fikk således ikke med oss sangens budskap og hvordan det skapte interesse og preget diskusjoner utenfor vår lille verden. Dermed ble denne sangen til Springsteen til en fengende låt og «noe kult fra USA».

Hvorfor er det slik? Jeg tror mye av grunnen ligger i den ensidige spesialiseringen vi utøvere og trenere er så opptatt av i miljøet, fordi vi tror det bare er den som fører oss til toppen. Denne livsstilen der trening og hvile er livet, og sosial relasjon utenfor miljøet bare skjer i et begrenset tidsrom etter sesong, ofte også der med likesinnede. Impulsene utenfra er små.

Norge vil ha medaljer. Idretten engasjerer nordmenn, og vi liker å la oss begeistre og vi ønsker gode rollemodeller. Nasjonen, og apparatet rundt utøverne vil det samme som utøveren selv: Se det norske flagget bli heiset til topps. Stå på toppen av pallen og heve armene, mens «Ja, vi elsker» spilles i bakgrunnen og all oppmerksomhet er rettet mot seierens kvinne eller mann. I denne kåtskapen etter medaljer har spesialiseringen slått slik rot at andre verdier kommer i skyggen. Ja, hele verden utenfor toppidretten blir mer og mer fjern og fremmed, jo mer spesialiserte vi blir.

Så skal idrettsutøvere mene noe i det offentlige rom om Tibet og menneskerettigheter i Kina?

Det er flotte mennesker i toppidrettsmiljøet. Folk som bryr seg om hverandre. Folk som er opptatt av at andre har det godt og som helt sikkert ønsker at menneskerettighetene blir overholdt for alle mennesker, også kinesere. Men bildet er stort og verden fjern og kompleks. Innlegget til Jensens ingress var «Dere som skal reise til Kina for å delta i de olympiske leker, er dere klar over den makt og påvirkningskraft dere har?» Svaret er antakelig at «Ja, dette vet vi», og kanskje nettopp derfor blir det å demonstrere sin mening desto mer risikabelt og fryktfullt. Her ligger både makt og mulighet, men det å demonstrere og ta parti når man ikke er trygg på at man kjenner saken godt nok er en ting, en annen og langt mer viktig sak er at utøveren nødig vil risikere den belastningen det er å stå i en slik brennhet sak i forberedelsene til det utøveren jobber så inderlig mot. Forberedelsene skal optimaliseres, eller ofte rettere sagt spesialiseres. Her har ikke oppstyr rundt et tema man ikke kjenner godt nok noen plass. Utøveren vil ha hvile og ro rundt seg, og full konsentrasjon rundt det som skal skje i Beijing nå til sommeren. Den dagen da alt skal stemme. Suksessen, æren, belønningen. Der, i Beijing, der skal det skje. Det skal det, uansett om tibetanere demonstrerer mot okkupasjonen fra Kina. Det er lett å tenke slik og ikke benytte den unike mulighet en utøver har til å ta standpunkt og bli hørt.

Drømmene til idrettsutøverne er enormt sterke. Drømmen om den perfekte utførelse, Det er nesten ikke til å begripe for utenforstående det arbeidet som legges ned, og enda mer den mentale virkeligheten til toppidrettsutøvere som dreier seg om disse lekene. Nå er de midt i forberedelsene. Likevel bør utøvere kjenne til den verden som eksisterer utenfor «deres verden», det vil si kjenne den verden de faktisk konkurrerer i, og ta stilling til den. Men derfra å forlange at de må stå fram og innta en politisk posisjon og handling offentlig er kanskje å gå for langt.

Jeg kjenner så godt til denne sterke drømmen. Jeg identifiserer meg med dem som lykkes og de som føler dem ikke gjør det. Det er derfor sterkt å se bilder fra OL for meg. Det største minnet for meg er likevel fra en åpningsseremoni, jeg tror det var fra Sydney OL. Der så jeg, på TV-skjermen, at nasjonene paraderte. Til min store overraskelse så jeg nå to nasjoner og et folk som gikk sammen inn på stadion! Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Fortsatt skiller en strengt bevoktet demilitarisert sone disse to landene. Gjennom en lang kald krig og vel så det. Nord-Korea og Sør-Korea. Jeg studerte selv i Seoul på midten av nittitallet. Det var lite håp om gjenforening da. De fryktet sitt eget folk på den andre siden av grensen. Der trente de i sør med amerikanere. I skogen bak universitetet lå de kamuflert: de trente for en eventuell krig. Jeg trente for drømmen om det perfekte løp, nede i de gruslagte skyttergravene. Løp og løp. Nå var håpet tilbake hos koreanere, og denne seremonien, denne lille spaserturen sammen på et stadion, hadde en enorm symbolsk verdi. I OL møtes utøvere som representerer nasjoner fra hele verden, og politiske gnisninger og diskriminering kan settes til side.

Drømmen for utøveren er sterk, men det er i den olympiske idé og ånd at den virkelig blir sterk. Den olympiske ild er et symbol på fred. Det synes jeg den skal få fortsette å være. Jeg vet at det er hundrevis av millioner kinesere som er veldig stolte av å arrangere OL i år og jeg ønsker dem lykke til med arrangementet som jeg håper blir konkurranser i ærlig kappestrid.

Det er etter min mening norske myndigheter som bør legge press på Kina og ta opp problemstillingene i forhold til Tibet og menneskerettigheter i landet med kinesiske myndigheter. Norske myndigheter gjør det i dag, og det bør de etter min mening fortsette med. Trykket bør ligge der.